Det er søndag 19.februar 2017. 75 tilskuere sitter på tribunen og følger intenst med. Jonas Flåøien leder 10-9 og 2-1 mot Kristoffer Esketveit, i lagkampen står det 4-5 til Lia. Spillerne kommer tilbake fra timeout. Jonas kaster opp ballen og server, den treffer nettet og går over. Omserve! Dette er trolig den viktigeste ballen så langt i Jonas sin bordtenniskarriere. Lagkameratene Adrian, Sondre, Mikkel og Anders sitter anspente på benken sammen med coachene Sindre Åteigen og Thorsten Hævdholm. Så mye står på spill! Jonas server halvlang til backhand, Esketveit åpner, Jonas er stabil i forsvaret og klarer å vende til angrep. Han går rundt og looper forehand og kampen er vunnet. Jonas strekker armene i været mens lagkameratene stormer mot han og omfavner han. De er i sluttspill!!!!
Før sesongstart ble laget spådd sist på tabellen. Etter å ha imponert og overrasket gjennom hele sesongen, klarte de tilslutt å sensasjonelt kvalifisere seg til sluttspillet i Stiga-Ligaen. Hvordan kom de seg hit?
Etter at B-72 et par år slengte seg på trenden med å kjøpe spillere til eliteserien, gjorde klubben en litt kontroversiell beslutning. Våren 2015 bestemte vi for å kun satse på egne, unge og satsende spillere. Adrian Wetzel, Sondre Grindheim Berner, Mikkel Gudmundsen, Jonas Flåøien og Anders Brennhagen var de spillerne som nå utgjorde B-72 sitt nye 1.lag. På dette tidspunktet var laget som helhet ikke gode nok for Eliteserien. 1.divisjon ble ansett som en mye bedre arena for spillerne, her var det flere kamper og veldig jevnt nivå. Hele laget ble enige om denne beslutningen og var veldig ivrige etter å jobbe godt sammen som et lag, og samme komme seg tilbake i norgestoppen.
Sesongen 2015/2016 startet litt tungt, men ble bedre etter hvert som spillerne utviklet seg igjennom sesongen. Etter nyttår fikk laget også tidligere senior landslagstrener Thorsten Hævdholm som lagleder. En gang i uka hadde laget også en fellestrening med Thorsten, dette var gode treninger som bidro til samhold i laget i tillegg til utvikling av spillerne. 1.divisjon ble som ventet veldig jevn med mange gode kamper. B-72 spilte jevnt med så å si alle lagene, og de aller fleste kampene endte enten 6-4 eller 5-5. Også i denne divisjonen hadde det blitt populært å kjøpe inn utenlandske spillere. Som oftest for å fylle opp laget der resten av spillerne passer bra i 1.divisjon, men noen dro den også litt lenger. Et tydelig eksempel på at dette ikke er bærekraftig er at 3 av lagene trakk seg etter sesongslutt, noe som resulterte i at det denne sesongen kun er 5 lag i 1.divisjon. B-72 laget kjempet godt i alle kamper både mot norsk og utenlandsk motstand, og endte til slutt på 4.plass i serien.
Dette var et resultat laget var greit fornøyd med, selv om de på slutten av sesongen var blant de aller beste lagene nivåmessig. Når laget var på sitt beste kunne de slå hvem som helst. Blant annet slo de serievinnerne Lia der B-72 stilte med et svekket lag og Lia hadde sitt sterkeste lag. Gutta slo seg fortsatt til ro med at det trolig ble en ny sesong i 1.divisjon, der målet da måtte være å rykke opp. Dette var planen helt til rett før sesongstart. Da trakk plutselig Fokus laget sitt og det åpnet seg en plass. Ingen av lagene som lå over B-72 på lista takket ja og dermed ble plassen vår. Laget var forberedt på at det kunne bli vanskelig å vinne kamper, men at med god utvikling i løpet av sesongen kunne vi i hvert fall ta nok poeng til å beholde plassen. En ting var i hvert fall helt klart: De skulle kjempe på hver ball og gi alt!
På forhånd ble B-72 spådd på sisteplass i serien. Alle de andre lagene hadde sterkere spillere tilgjengelig på papiret. Derimot er det ofte vanskelig å stille sterke lag til alle kamper. B-72 klarte seg gjennom hele sesongen ved å kun bruke de 5 spillerne som var tiltenkt laget. Alle spillerne var med på alle kampene. Om en spiller var skadet eller ikke spilte av andre grunner, var vedkommende alltid med på tur for å støtte laget. Med denne oppskriften var laget alltid klare for å ta mulighetene som skulle komme. De gangene alle på laget får full klaff samtidig, kan de slå nesten hvem som helst. Tidlig i sesongen fikk guttene kjenne på dette da de møtte Molde som stilte med et sterkt lag toppet med to svensker. Denne kampen skulle på papiret ende med 0-6 tap. Derimot fikk alle spillerne vist hva de var gode for der de vant 6-2. Gjennom sesongen ble det også flere gode og avgjørende kamper. Blant annet da Vikåsen ble slått i Trondheim 6-4, der avgjørende kamp ble vunnet 11-9 i avgjørende.
En av de viktigeste grunnene til at laget gjorde det så bra, var at doublespillet ble mye bedre. I 1.divisjon hadde laget en ganske kraftig minuskvote i double. Mens de denne sesongen i eliteserien har en fin plusskvote. Vinner man doublene vinner man veldig fort også lagkampen. Dette henger også veldig med samarbeidet i laget. Samspill i double og støtte fra benken har vært ekstremt viktig i disse lagkampene. Når guttene samarbeider, heier på hverandre og gir alt, da er det morsomt å spille på lag!
Før siste samlerunde lå laget på 5.plass 2 poeng bak Vikåsen. De måtte ha litt hjelp i kampene mellom de andre lagene i tillegg til å spille bra i sine kamper for å ha håp om sluttspill. Litt flaks måtte til, men det var også viktig å ta de sjansene man fikk. På fredagen spilte møtte laget Eiker i Hokksund hallen. Eiker manglet 2 av sine beste spillere på grunn av sykdom og var derfor veldig svekket. B-72 utnyttet dette bra og fikk en fin 6-0 seier. Resultatene mellom de andre lagene på Lørdagen gikk vår favør, og det ble klart at uavgjort eller seier mot Lia ville sende laget til sluttspill. Tidlig på søndagen spilte både Lia og B-72 mot Laksevåg som i kjent stil stilte opp med et lag dominert av svensker. Selv om de ankom hallen et kvarter før kampstart, og spilte relativt slapt og umotivert, vant de alle sine kamper.
Etter dette var det klart for en skikkelig Stiga-Liga kamp B-72 mot Lia. Denne kampen endte som dere vet med uavgjort, men det var minst like bra som seier for B-72 i dette tilfellet. Jeg tror Lia også, når de får tenkt seg om, var godt fornøyd med det resultatet. Er det ikke fantastisk at en kamp som ender i uavgjort kan være så kul å spille, og bli feiret på den måten etterpå? 75 tilskuere som heier fram 5 unge gutter som trener og er aktive i klubbmiljøet. Kjemping og god konsentrasjon på hver eneste ball mellom to jevngode lag, i en kamp som virkelig betyr noe. Da er det kult å spille, nesten uansett hvordan det ender. Dette er slik vi vil ha mer av i eliteserien vår!!
Én kommentar